Den humanitære krisen i Middelhavet: En oversikt over situasjonen
Malta, en liten øynasjon i Middelhavet, er en viktig innfallsport til EU og spiller derfor en viktig rolle i søk- og redningsoperasjoner (SAR) i regionen. Til tross for begrensede ressurser dekker Maltas store SAR-region en betydelig del av Middelhavet, inkludert områder som ligger nærmere italienske havner enn Malta selv.
Hvert år risikerer tusenvis av migranter livet ved å krysse Middelhavet på jakt etter et bedre liv. Dessverre ender mange av dem opp strandet og i havsnød, og utsettes for ufattelige påkjenninger og farer.
Derfor har FNs havrettskonvensjon kodifisert en ubetinget forpliktelse for alle nasjoner til å bistå mennesker i havsnød. Denne forpliktelsen til å yte redningstjenester er nærmere definert i Den internasjonale sjøfartsorganisasjonens (IMO) konvensjon om søk og redning (SAR), som garanterer at søk- og redningsoperasjoner skal koordineres av SAR-organisasjoner i hver region, hvor som helst i verden.
Maltas SAR-ansvar: Et spørsmål om definisjon
IMO har delt verdenshavene inn i 13 søk- og redningsområder. Hvert område er inndelt i såkalte SAR-regioner (SRR). Malta, som ligger midt i Middelhavet, har en ekstremt stor SAR-region som dekker over 260 000 kvadratkilometer i forhold til landets faktiske størrelse. Innenfor denne SAR-regionen er Malta forpliktet til å yte hjelp og assistanse. Men hvis Malta blir oppmerksom på en nødssituasjon som har oppstått utenfor SAR-regionen, er Malta forpliktet til å iverksette umiddelbare tiltak og varsle den ansvarlige redningssentralen i området.
SAR-konvensjonen krever at nasjonene samarbeider og sørger for at skipsførere som oppfyller sine plikter til å redde personer i nød, blir fritatt fra sine forpliktelser med minimale avvik fra den planlagte ruten. Det pågår en diskusjon om RCC-ene som er forpliktet til å sørge for et "sikkert sted" der folk kan gå i land og motta assistanse.
Men hvorfor er akkurat denne formuleringen så viktig? Det vil bli klart om et øyeblikk.
La oss få noen definisjoner på plass!
Hvis vi ønsker å definere det kontroversielle begrepet "Place of Safety", må vi være ærlige og si at det ikke finnes noe slikt.
Likevel er begrepet "sikkert sted" et kritisk spørsmål i forbindelse med søk- og redningsoperasjoner (SAR) til sjøs, særlig når det gjelder migranter og flyktninger. IMOs SAR-konvensjon, som regulerer slike operasjoner, gir ingen klar definisjon av dette begrepet. Den spesifiserer heller ikke hvilken stat som er ansvarlig for å yte assistanse i en gitt situasjon.
Som et hjelpemiddel har Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) vedtatt "Guidelines on the Treatment of Persons Rescued at Sea" (retningslinjer for behandling av personer som blir reddet til sjøs) for å bistå med tolkningen av forpliktelsene til å yte assistanse til sjøs.
I henhold til disse retningslinjene defineres et sikkert sted som "et sted der redningsarbeidet anses å være avsluttet". Det er også et sted der de overlevendes sikkerhet ikke lenger er truet, og der deres grunnleggende menneskelige behov (som mat, husly og medisinske behov) kan dekkes."
Noen mener at kyststatens plikt til å tillate ilandstigning i sitt eget land ligger implisitt i SAR-konvensjonen. Dette betyr at et trygt sted ikke kan anses som "trygt" for flyktninger bare fordi nødssituasjonen til sjøs er avverget. I stedet anses et sted bare som trygt når det garanteres non-refoulement, det vil si at de som reddes, ikke returneres til et sted der deres liv eller frihet er truet.
For å gjøre denne svært kompliserte setningen mer bokstavelig kan vi se på en enkel teoretisk eksempel. Tenk deg at du har reddet nødstedte fra et synkende skip midt ute i Stillehavet. På veien til bestemmelseshavnen finnes det flere øde øyer der du setter de nødstedte i land, og deretter fortsetter skipet ditt sin ferd. I teorien er personene ikke lenger i nød, for de er ikke lenger i fare for å drukne. Men vil du betrakte denne øde øya som et "trygt sted"? Du etterlater dem uten vann, mat, medisinsk behandling eller transportmuligheter til å forlate øya du satte dem i land på. Ville du etterlatt dem der uansett? Sannsynligvis ikke.
Dette eksemplet kan overføres til situasjonen i Libya, selv om det må påpekes at situasjonen er langt mer kompleks enn på en øde øy. Til tross for at IMO-retningslinjene er vedtatt, har ikke prinsippene for ilandstigning blitt innlemmet i SAR-konvensjonen, noe som har ført til forvirring og uenighet mellom kyststatene om deres forpliktelser til å sørge for et sikkert sted og tillate ilandstigning.
Det diplomatiske sammenstøtet mellom Malta og Italia: striden om ilandstigning
Et tema som har blitt gjentatt om og om igjen i media, er den pågående diplomatiske konflikten mellom Malta og Italia om redningsaksjoner og ilandsetting av migranter som er reddet på havet. Malta er forpliktet til å sørge for at personer som blir reddet innenfor sitt SAR-område, settes i land i nærmeste trygge havn. Italias forståelse av ilandstigning i SAR-regimet er at det skal skje i den staten som er ansvarlig for SAR-regionen.
Dette har ført til stadige tvister om hvilken stat som er ansvarlig for redningsoperasjoner og ilandsetting, særlig i tilfeller der personer blir reddet innenfor Maltas SAR-region, men befinner seg nærmere Italia.
I tillegg gikk Malta ikke med på retningslinjene for søk og redning til sjøs fra 2004, som skulle gi et rammeverk for koordinerte SAR-operasjoner og fremme rask ilandsetting av reddede personer. Retningslinjene ville ha gjort Malta ansvarlig for nesten alle SAR-operasjoner i regionen. Malta gikk heller ikke med på retningslinjene for behandling av personer som er reddet til sjøs, til tross for at de er ment å gi veiledning om hvordan man skal håndtere reddede personer, inkludert hvor de skal settes i land.
For å sette dette i perspektiv. En nødssituasjon oppstår i Maltas søk- og redningsregion (SRR), men ulykkesstedet er nærmere Lampedusa. Malta mener at siden nødsituasjonen er i deres SRR, er det deres plikt å sørge for at de nødstedte blir reddet, men at de deretter skal settes i land i nærmeste sikre havn - det vil si Lampedusa. Til sammenligning mener Italia at siden nødsituasjonen har oppstått i Maltas søk- og redningsregion, bør de både koordinere og sørge for ilandstigningshavn - på Malta.
Malta ved et veiskille: På jakt etter løsninger på utfordringer knyttet til ilandstigning
For å møte disse utfordringene har Malta og Libya undertegnet en intensjonsavtale om å koordinere og støtte hverandre i SAR-operasjoner i sine respektive regioner. Dette omfatter felles opplæring, utveksling av besøk og regelmessige møter for å sikre fortsatt samarbeid. Den væpnede konflikten i Libya har imidlertid satt intensjonsavtalen på vent, noe som reiser spørsmål om hvorvidt Libya kan anses som et "trygt sted" når det gjelder ilandstigning etter avskjæring til sjøs. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har vurdert Libya som utrygt for slike formål, med henvisning til landets ustabilitet og brudd på menneskerettighetene. Dette har ført til en rekke diplomatiske tvister de siste årene, der skip med migranter som er blitt reddet, har blitt nektet adgang til havner og strandet på havet.
Mangelen på enighet om hva som utgjør et "sikkert sted" og hva som er hovedansvaret til den staten som er ansvarlig for SAR-området, har gjort situasjonen mer avhengig av politisk velvilje. Selv om SAR-konvensjonen kun pålegger statene å koordinere SAR-tjenester i sine egne ansvarsområder, kan manglende samarbeid kritiseres, men er vanskelig å straffeforfølge uten spesifikk nasjonal lovgivning. Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) har gitt retningslinjer for SAR-operasjoner, men spørsmålet om å finne en rask løsning på tilstrømningen av migranter på den sentrale Middelhavsruten er fortsatt uløst.
Maltas unike beliggenhet og strategiske partnerskap med nabolandene viser at landet er opptatt av å sikre et trygt og sikkert Middelhav for alle. Spørsmålet om hvor reddede personer kan settes i land i henhold til gjeldende regelverk, er imidlertid fortsatt en stor utfordring for SAR-operasjoner i regionen.
På stedet hvil: Sjørettens rolle i håndteringen av krisen er uttømt
Maltas ratifisering av endringene i SAR-konvensjonen fra 2004 vil være et stort fremskritt, ettersom de fleste kyststatene i Middelhavsområdet da vil snakke samme "språk". En implementering av endringene vil sikre at skipsførerens plikt til å yte assistanse suppleres med en tilsvarende plikt til å samarbeide i redningssituasjoner, og dermed frita skipsføreren fra ansvaret for å ta seg av overlevende, og gjøre det mulig for personer som blir reddet til sjøs under slike omstendigheter, å bli brakt raskt til et sikkert sted - uansett hvor dette måtte være. I tillegg vil oppfølgingen av retningslinjene og prinsippene klargjøre hva som ligger i begrepet "sikkert sted".
Formålet med enhver redningsaksjon er å redde liv, og overlevende bør ikke føres til et sted der de kan bli utsatt for ytterligere risiko eller forfølgelse. Det bør ikke være opp til kapteinen og mannskapet å velge et sikkert sted, men snarere en stats ansvar. Alt i alt er spørsmålet om å finne et trygt sted for mennesker som blir reddet til sjøs, komplekst og krever samarbeid og koordinering mellom flere stater. Hvis flere kyststater i Middelhavsområdet ratifiserer endringene i SAR-konvensjonen fra 2004, vil det være et skritt i riktig retning, men det gjenstår fortsatt mye arbeid for å garantere sikkerheten og beskyttelsen av dem som blir reddet til sjøs.
Jeg håper dette ga deg en god overordnet forståelse av hvor kompleks situasjonen i Middelhavet faktisk er.
NB 
EN 
DE 
NL 
DA 
SV 
FR 
PL 
IT 
ES 
LV